Samene - en arktisk urbefolkning

Odd Mathis Hætta’s skriftlige arbeider med samisk kultur i fortid og nåtid har vært utgangspunktet for denne introduksjon til samisk kultur og historie.

Samenes tradisjonelle bosettingsområde og kultur

Det samiske folket har tallmessig aldri vært stort. I dag regner man med inntil 50 000 samer i Norge, Sverige, Finland og Russland, definert etter flere kjennetegn, bl a språk (dvs de som selv taler samisk eller minst en av foreldrene gjør det), etnisk-og kulturell tilhørighet, eller erverv i tradisjonelle samiske næringer. Omkring halvparten av alle samer bor i Norge.

Historisk sett hører samisk kultur til det arktiske kulturområde. Dette har satt sitt preg på og formet samiske tradisjonelle jakt-og fangstmetoder, boformer, framkomstmidler, språk og religion. Disse har likheter med andre nordlige folk i polar områder. Samtidig som det eksisterer store kulturelle forskjeller mellom Samene, urfolk på Grønland, i nordlige Sibir og Nord-Amerika.

Den første bosetning

Det nordlige området har vært bebodd siden isens tilbaketrekning for mer enn 10 000 år siden. Nyere arkeologiske funn og analyser peker på at de eldste boplassene i landet lå i Finnmark på Slettnes på Sørøya og Sarnes på Magerøya. Dette kan peke på en innvandring østfra som fulgte isens tilbaketrekning, der øyene og kystområdene i nord var de som først ble isfrie og dermed kunne bosettes. Funn tyder på at bosetningen i de nordlige områder har vært labile, der steder har vært tilflyttet og fraflyttet - og der befolkningen for en stor del har hatt flere boplasser avhengig av årstiden og det ressursgrunnlaget det i ulike tidsepoker var mulig å høste av.

Den første kjente nedtegnelsen som beskriver samene er i høvdingen Ottars fortelling ved besøk hos Kong Alfred av England i 890. Ottar var etter egne utsagn den nordmann som bodde lengst mot nord i landet og fremstilte seg som en rik mann, og en del av denne rikdommen kom fra skattlegging og handel med samene, noe som gjorde at han kunne handle med mange sorter skinn, fuglefjær og skipsreip fremstilt av hval- og selskinn. Man er usikker på Ottars bosted, men mener det lå i Sør-Troms. I tillegg viser nyere arkeologiske utgravninger på Slettnes til at tradisjonelle samiske rundgammer kom i bruk ved Kristi fødsel, og at disse var den vanligste boformen gjennom hele jernalderen i Finnmark. Gjennom 14-1500 tallet var det stor tilflytning til kystområdene langs hele den nordlige kysten. Det var gode fiskeplasser og gode fiskepriser for tørrfisk i Europa som trakk folk nordover. Ikke minst førte dette til at de sjøsamiske samfunnene kom under sterkt press i ressurskampen i tillegg til at de allerede var utsatt for sterk religiøs og kulturell påvirkning som ble satt i verk med utgangspunkt i statlige vedtak. I samme tidsepoke regner man det som sannsynlig at samene gikk over fra villreindrift, der reinen ble jaktet på til tamreindrift der ulike familiegrupper (siidaer) gikk sammen om eierskap til en flokk med dyr. Det virker som at fjellsamene i større grad fikk anledning til å vedlikeholde vesentlig deler av religion, kultur og næringsutøvelser - dette kan muligens ha sammenheng med at de var nomader og dels fordi det var en sterkere kontinuitet i livsformen til reindriftssiidaene.

Tilbake til toppen av siden...

Helleristningene

Helleristningene i bunnen av Altafjorden er innhogget på steinflater i en høyde over strandlinjen på 8 til 26 m. De som ligger høyest, regnes som eldst og kan være fra tiden 4 200 år f. Kr, mens de som er nederst, ikke kan være eldre enn ca. 500 f. Kr.
I tillegg til dette største helleristningsfeltet i Finnmark er det funnet helleristninger på Slettnes, Sørøya som man har datert til 8000 år gamle.

Disse helleristningene endrer uttrykksform i de ulike tidsepokene. De viser til menneske-skikkelser, både kvinner og menn i ulike aktiviteter fra jakt, fiske til dans. Dyrefigurene forestiller rein, elg, bjørn, hund, hare og de store sjødyrene kval og sel. Dessuten finnes det figurer av kveite og laks, og mange figurer av fugler som gjess og ender, måker og skarv. Reinen er framstilt både enkeltvis, i reingjerder, i mindre flokker, - og i brunsttid såvel som under svømming over fjorden.
Elgen forekommer under drivjakt med hunder, som drektig eller med kalven etter seg. Til tross for dette mangfoldet av avbildninger ser det ut til at Bjørnen er et av de mest sentrale dyrene. Den er avbildet mens den ligger i vinterdvale, når mennesker er på bjørnejakt, når binna sammen med ungene har forlatt hiet og når den labber bortover mens jegeren gjør seg klar med pil og bue. De andre dyrene er ofte ikke satt inn i slike dramatiske jaktscener, men kun mer stilistisk avbildet, noe som tyder på at bjørnen har hatt en særegen kulturell og religiøs betydning.

Mennesker er avbildet i fangstscener, opptog og prosesjons-scener og i scener som tyder på rituelle handlinger. Det forekommer kopulerende par og dansescener.
Helleristningene innerst i Altafjorden finnes på UNESCOs liste over særlige verneverdige fortidsminner, som de eneste i det samiske bosettingsområdet.

Tilbake til toppen av siden..

Bosettingsmønster og ressursutnyttelse

Innen samenes ressursområder var det mellom tre og fire faste sesongplasser. Noen bodde i grupper ved kysten om vinteren. Her fisket de torsk, sei, sild, hyse, lange, kveite og andre fiskeslag alt etter vær og årstid. Dessuten drev de småkval-og selfangst. De jaktet også på fugler og mår, ekorn, rev og andre mindre pelsdyr. Med planlegging og felles innsats kunne de også fange bever og få has på bjørn. Om sommeren bodde de ved fiskerike elver og vann. Høsten var tiden for å sanke bær, drive småviltjakt og kanskje drive villrein og elg i fangstgraver.

Siden veidefolk ikke driver jordbruk, har de heller ikke samme behov for privat eiendomsrett til land og vann. Folket hadde felles eiendomsrett til området og til ressurser. Det spredte ressursgrunnlaget som samene hadde som konsekvens at levedyktighet og vellykkethet, innebar å ha stor oversikt og stor fleksibilitet i forhold til å kunne ta ut en rekke ulik av de ressurser som til ulike tidspunkter var tilgjengelig. Å ha hevd på et gitt område var av mindre betydning. Arverettigheter var ikke rettigheter til et gitt område som ressursgrunnlag, men til dyr og i tillegg til de kunnskapen som var nødvendig for å kunne benytte ressursene på best mulig måte. På denne måten sikre man at både en selv og de nærmeste overlevelse. Under de barske forhold som et liv i arktiske områder innebærer er det bare gjennom stor kjennskap og respekt for naturens lunefullhet at man kunne overleve.

Tilbake til toppen av siden..

Den gamle samfunnsstrukturen

De arktiske folk har aldri vært tallrike. De levde i små grupper på 20-30 og kanskje opp til 120-150 mennesker, alt etter områdets bæreevne. Det var et samfunn uten sosial lagdeling. Styringsformen var et statsløst nærdemokrati med en leder; siida-isit for hver gruppe. Lederen var primus inter pares som førte ordet, foreslo fordeling av jaktutbyttet, hevdet nærområdets rettigheter vis á vis andre grupper, meglet i interne tvister og representerte gruppen utad. Det kunne nok oppstå konflikter som var vanskelige å løse, men det ble aldri ført kriger.

Tilbake til toppen av siden...

Samenes førkristne religion

Den gamle samiske religionens grunn var basert på en animistisk verdensanskuelse og en sjamanistisk kultusform der tromming på runebommen og joik hadde stor betydning. Naturen ble betraktet som livgivende slik at fjell, steinblokker, og innsjøer kunne være til hjelp for mennesker hvis man tilba dem og ofret til dem.

Naturfenomener var guddommer. Solen hadde en sentral plass, ikke som en personifisert guddom, men som et kosmisk urvesen som strakte sine stråler utover verden og bar de personifiserte guder på sine stråler. Disse gudene var ikke personer men skikkelser i grenseland mellom mennesket og maktene. Dierpmis (tordengud) ble flittig dyrket. Bieggolmmái (vindgud), mánnu (månen) og áhcolmmái (vanngud) ble dyrket fordi de kunne gi menneskene bedre kår. Leaibolmmái (or- eller blodgud) rådde over alt vilt og hadde en særskilt høy status fordi barken av or (older) ble blandet med spytt og den ildrøde saften ble brukt til å male figurene på runebommen.

Tilbake til toppen av siden..

Runebommen

Runebommen eller trommen som noen kaller den har membranen (avhåret reinkalvskinn) spent over en brei oval ring eller over en oval treskål med to eller flere avlange hull som dannet håndtak. Grunnstrukturene på trommen varierer noe, men ofte er den sentrale figuren på runebommen en firkantet rombe-formet, sol med fire solstråler. Toppfigurene er de rådende gudene, mens figurene nederst viser samens liv med bolig, rein, naboer og skogens fugler og vilt. Øverst på venstre side for toppfigurene finner vi sáivu, ætteberget hvor de avdøde levde et behagelig liv. Gudene, menneskene og de døde lever sine liv på ulike nivåer men innenfor en slags samtidighet slik de gjenspeiles på trommenes ortografi. Og dette kan muligens ses i sammenheng med at det var sjamanens oppgave og ved hjelp av trommen å reise mellom disse verdene. For å skaffe til veie den informasjon og rettledning som menneskene trengte når vesentlige beslutninger skulle fattes - eller når syke sjeler trengte rettledning fra sine forfedre.

Sjaman eller Noaidi'ens oppgave var å ha styrke til å kunne foreta disse reisene på vegne av fellesskapet, ikke for å selv bli opplyst - men som en budbærer mellom ulike liv og ulike verdener. Han kunne også se inn i framtiden ved å legge øret inntil og lytte til runebommens "tale" eller å følge bevegelsene til árpa mens han trommet med hammeren. Árpa er et lodd av messing eller en hornrot tilskåret av en grareins fremover-rettede horntagg. Trommingen hadde også praktiske formål for jakt og fangst, reindrift eller som "kompass" ved flytning. Ofring til gudene kunne skje ved store fremtredende steiner eller flyttblokker som skilte seg ut i landskapet. De ble kalt for sieidi, og man finner disse over hele Finnmark. Ofringen kunne også foregå i grotter og berghuler, på bergknatter, under fjelltopper eller ved innsjøer. Til solen ofret man gjerne bein og horn av kvite rein. Det forekom også at man ofret hele reinen. Tordenguden måtte i spesielle tilfeller få en hel okserein som ble gravd ned i jorda slik at bare den prektige hornkronen stakk opp. Ved ofring til de andre naturguddommer bar man fram bein og horn, smurte sieidien med fiskefett eller stenket den med blod.

Hensikten var å ære gudene, - og holde seg inne med dem. Det ble derfor tatt mange forholdsregler for å beskytte seg og sine og for å ha lykke og hell i livet.

Tilbake til toppen av siden..

Samisk sagn og fortellinger

To særsamiske figurer går igjen i fortellinger; stállo og tjuder. Stállo opptrer i ulike skikkelser. Han kan være en sagnhistorisk figur som minner om de norrøne skatteoppkrever og andre ganger om en ondskapsfull kjempe som utfordrer samen til en brytekamp. Stállo kan også være en julenisse som julaften reiser med okse og en rad av mus og lemmen. Tjuder var en gruppe plyndrere som opererer i grupper når de overfaller samene, og sagn om tjuder som er lokket i døde på sine røvertokter tilhører mange fjell og områder i Finnmark. Både Stállo og Tjuder var "fremmede" og inntrengere i den samisk verden - og disse fortellingene kan forstås som å organisere noen av de erfaringer med fremmede som samene hadde.

Andre fortellinger lar oss bli kjent med vesener som utboren, risen, alven, tussen, draugen, sjøormen, trollfuglen, magiske piler en "lykkefjær" og andre fenomener og vesener man kunne treffe på og som ofte varselet eller hadde noe vesentlig å fortelle som det var viktig å lytte til. Samtidig var alle disse vesenene i grenseland mellom natur og kultur, menneske og dyr. Selv i dag er dette en del av en levende fortellertradisjon som nye generasjoner barn grøsser begeistret til, og kanskje lærer av?

Tilbake til toppen av siden..

Joiken - det samisk musikalske uttrykk

 FLASH joik:

Joiken hadde tidligere en dobbelfunksjon. På den ene siden var og fremdeles er den samenes særegne musikalske uttrykk. Joik blir benyttet "... til å minnes andre mennesker", karakterisere personer, dyr og landskap. Joike kan tenkes som et melodisk-rytmisk foredrag, der rytmen er det viktigste og mindre vekt legges på beskrivelser gjennom joikens tekst. Det er den stemningen som man gjennom toner og bilder skaper, som skal fremkalle det som måtte være den personen, dyret eller stedet man joiker. Innen førkristen religion var joiken en viktig del av de religiøse seremonier. Joik ble i disse anledninger ledsaget av et rytmisk akkompagnement ved at sjamanen trommet på runebommen. Denne dobbelheten gjør at noen fremdeles i dag oppfatter joik som synd og dermed uforenelig med et kristent religiøst liv.

Allerede på 1600-tallet ble det lovforbud mot joik. Den som brøt loven, skulle straffes hardt. Denne fordømmelse og straffeforfølgelse hadde sammenheng med at man i denne perioden startet opp misjonsvirksomhet blant det samiske folket, og joik entydig ble knyttet til førkristen religionsutøvelse. Dette førte til at joik forsvant ut av offentlige sammenhenger og samtidig ut av bruk i mange områder, og der joiken overlevde, var folk forsiktige for ikke å provosere øvrigheten og den norske kirken. Selv om joiken i dag er revitalisert og gode joikere gis stor autoritet internt i det samiske samfunnet er den fordømmelsen som joik ble utsatt for i nær fortiden.

Melodien i en joik er enkel med kvart- og kvintsprang i en femtoneskala. De mange glidetoner er oftest fallende, men når samme tone blir tatt opp igjen, nyttes en slags dobbelgliding ned i underdominanten og opp igjen til utgangstonen for opptakten. Det kan også benyttes oktavsprang. I andre tilfeller kan de fallende glidetonene ta fatt i et par kombinasjoner av mellomtonene og gjøre dem til meloditoner. Resultatet blir da at melodien får flere tonesteg,- og nærmer seg dermed nyere tonefølelse. Rytmen er alltid viktig. Den kan være spennende ved at de faste hviletoner varierer i lengde slik at annenhver takt skifter mellom 5/8 og 7/8, eller ved at melodikombinasjonen på 2/4 er trukket sammen til 2/8 slik at melodien haster mer avsted.

Tilbake til toppen av siden...

Duodji

Duodji er skapende samisk håndverk og kunsthåndverk for tilvirkning av klær, husgeråd, redskaper, framkomstmidler og prydgjenstander laget av bosetningsområdets naturråstoffer. Duodji gjenspeiler derfor de naturgeografiske, økologiske og økonomiske forhold i området. Materialer som benyttes i produksjon er tre, spesielt bjørk der ikke bare veden brukes, men også bark, never og røtter. Horn, bein og skinn er viktige råvarer, spesielt produkter av rein, men også elgskinn, skinn og ull av sau, storfehud og hud av havpattedyr blir benyttet. Dessuten integreres glassperler, tekstiler av naturprodukter og i dag også kunststoffer i duodjiproduksjon.

En av de fremste representanter for samiske bildende kunstnere og skulptører er Iver Jåks (f. 1932 i Karasjok). Han er en fremragende grafiker og han har også illustrert en rekke bøker. Han har kunstutdanning både fra Oslo og København, og har hatt Statens 3-årige arbeidsstipend i 2 perioder. Han har stilt ut ved mange ansette gallerier både i Norden og i Europa ellers. Han er representert både i Nasjonalgalleriet og Riksgalleriet. I tillegg finnes deler av hans arbeider både i Karasjok og i Tromsø.

Nils Aslak Valkeapää (f. 1943 i Karesuando) er en samisk nestor innefor både tradisjonell joik, i tillegg til at han ble en banebryter for fornyelse av joiken. I tillegg har han gitt ut flere diktsamlinger. Han fikk Nordisk Råds Litteraturpris for 1990 for sitt diktereposet "Solen, min far". Artisten Mari Boine (f. 1960 i Karasjok) har fulgt opp Valkeapää forsøk på å integrere nye musikalske uttrykk i det samiske lydbildet. Boine finner sin inspirasjon i møte med musikkinstrumenter og musikalske uttrykk som benyttes av urfolk i andre deler av verden og har en rekke plateutgivelser bak seg.

Et samisk teater, Beaivvás, har fast scene i Kautokeino. Etter en prøveperiode på flere år, fikk teatret i 1990 tilsvarende støtte som regionteatrene. I mars 1993 vedtok Stortinget at Beaivvás skal få statsstøtte på linje med Nasjonalteateret, Det norske Teater og Den Nasjonale Scene.

Tilbake til toppen av siden..

Samisk språk

Samisk språk hører til den finsk-ugriske gruppen sammen med bl. a. ungarsk, finsk, mordvinsk, syrjensk og estnisk. Det er 3 hoveddialekter, sør-, nord-og østsamisk.
Samisk har 6 - 9 kasus varierende etter dialekt. Ordavledningssystemet i samisk gir store muligheter for å lage nye ord av en enkelt ordstamme. Av verb avledes nye verb, substantiver og adjektiver. På tilsvarende måte kan samisk lage verb av substantiver og adjektiver. Samisk er et typisk agglutinerende språk der man kan "lime" suffikser til ordets rot eller stamme. I motsetning til nordiske språk spiller de morfologiske uttrykksmidlene (først og fremst kasus) en langt større rolle enn de syntaktiske (ordfølge og ordstilling) som i svensk og norsk. Det samiske språkområdet henger sammen ved at nabodialektene overalt er gjensidig forståelig.

Samisk språk ser ut til å være mer levende i dag enn for bare 10-20 år siden. Hovedårsaken til dette bør søkes i at statenes harde assimileringspolitikk er blitt lempet noe i etterkrigstiden. I norsk grunnskole begynte man med samisk begynneropplæring i 1967. Fra begynnelsen av 1970-tallet ble det mulig å få undervisning i samisk på de norske videregående skolene i Karasjok og Kautokeino. Norge og Finland vedtok i 1990 at samisk skal være likestilt med landenes offisielle språk og at alle skal har rett til opplæring i samisk. Men det vil likevel ta lang tid før dette realiseres fullt ut.

Tilbake til toppen av siden..

Assimileringspolitikken

Fra 1500-tallet av økte rivaliseringen om Nordkalotten. Danmark-Norge ønsket å forsvare kystterritoriet og å høste tollinntekter av den internasjonale sjøfarten på Russland, samtidig som Sverige-Finland og Russland ekspanderte sine virksomheter på Nordkalotten. I forbindelse med grensedragningen mellom de tre konkurrerende nasjonene Norge, Finland og Russland i nordområdet ble bygging av kirker og misjonsstasjoner, sammen med skattlegging et viktig virkemiddel for å klargjøre sin nasjonale suverenitet. Dette førte til at det samiske folket i perioder ble skattlagt av alle tre nasjonene samtidig.

I 1848 ønsket Det norske Storting å skyte fart i fornorskningen, spesielt ved kystområdene, ved å anmode regjeringen om "at anstille Undersøgelse, om hvorvidt der skulde være Anledning til, ved at bibringe de Lapper, især de i Sødistrictene boende, Underviisning i det norske Sprog, at virke til dette Folks Oplysning". Dette var selve "Begyndelsen til et nyt System" - som en avis skrev - til et mer systematisk integrering av det samiske folket i nasjonsbyggingsprosjektet. Samtidig var den darwinistiske tankegangen med en rangering av de ulike folkegruppene et viktig legitimeringsgrunnlag for de overgrep som samene i denne perioden ble til del.
Fornorskningsarbeidet i 1860-og 1870-årene fikk likevel ikke den ønskede framgang. "Med sin nuværende Ordning har Almueskolen ikke magtet at løse den Opgave, som de særegne Forhold give den, nemlig at bidrage i væsentlig Mon til Fornorskning av de fremmede Nationaliteter i Amtet" uttalte en høy embetsmann etter en rundreise i Finnmark og Troms i 1877. Denne instruksen kom til å trekke opp retningslinjer for assimileringspolitikken i Norge for flere generasjoner, helt fram til 1960-årene. Skolen var et viktig middel i dette arbeidet, og siden samene ofte bodde spredt og oppmøte på skolen i perioder var dårlig ble dette intensivert gjennom bygging av internatskoler.

Ved internatskolene gikk fraværet sterkt ned, det ble mer aldershomogene klasser, elevene kunne pålegges lekser og undervisningen ble mer effektiv. Man fikk kontroll med barna hele tiden, og læreren kunne snakke norsk med barna også i deres fritid. Her fikk man til en "inderligere Tilnærmelse og Kulturel Samling allerede i Barnealderen", som det ble uttrykt.

Å legge til rette for å bruke samisk kultur og samisk språk som utgangspunkt i opparbeidelsen av et åndsliv ble ikke sett som mulig fordi "Hele folkets egenart og begavelse peker ikke i den retning".

Tilbake til toppen av siden...

Organisering

I 1947 ble det holdt et samisk landsmøte i Trondheim og året etter et nytt i Tromsø. Her ble Norske Reindriftsamers Landsforening stiftet.

Reindriften er en viktig næring for mange samer. Den har i etterkrigstiden vært i en overgangsfase som er peget av endringer i rammebetingelsene for reindriftsutøverne. Samtidig har det vært en omlegging av driften mot stadig mer mekanisering. I de siste 20 - 30 år har både myndighetene og reindriftens egne organer tatt sikte på å bringe reindriften mer på linje med tilsvarende næringer som allerede har funnet sin plass innen landets moderne forbruk og økonomi. Utviklingen kom i gang da handelen antok mer regulære former, blant annet ved oppretting av moderne slakterier og salg av reinprodukter på forbrukermarkedet. Kjøttprisene ble mer stabile og det ble sikrere omsetning.
Byttehandelen betydning har minket og pengene ble et sentralt byttemiddel i reindriftas handel med sine omgivelser. Før dette hadde hver reindriftsfamilie gode forbindelser med fastboende samer, noe som var til stor nytte for begge parter. Den som drev med rein, kunne ta inn hos den fastboende for kortere eller lengre tid. Her ble kjøtt byttet mot fisk og andre naturalier. Den fastboende samen temmet rein, ordnet med brenselsved, formidlet bestilling av sleder, seletøy og annet som trengtes i reindriften. Reindriftssamene skaffet kontanter blant annet for å betale skatt, ved å selge kjøtt eller levende rein til oppkjøpere.
Karakteristisk for den gamle intensive reindriftsformen var at produksjonen tok sikte på eiernes eget forbruk av produktene. Størrelsen av reinflokkene ble bestemt av familiens evne til å utnytte reinens produkter på en rasjonell måte. Under en intensiv form var det behov for et mindre antall rein for hver familie enn etter at pengehusholdningen ble vanlig. Tidligere var det vanlig at arbeidet i driftsenheten la beslag på hele familiens arbeidskraft.

I et moderne forbrukersamfunn er reindriftssamene avhengige av tekniske hjelpemidler og vanlige forbruksvarer. Reindriften er derfor blitt stadig mer innrettet på salgsproduksjon. Utmarksnæringene ble gjerne kombinert med jordbruk. Det var rypefangst om vinteren, andejakt om våren, vedhogst om våren, bærsanking, reinlavhøsting og fiske i elver og vann om sommeren og høsten. I tillegg er mange av dagens reindriftsenhetene avhengig av lønnsinntekter ved siden av de inntekter man har av reindriftsnæringen.

Tilbake til toppen av siden...

Samene i det internasjonale urbefolkningsarbeidet

Verdensrådet for urbefolkninger, Word Council of Indigenous Peoples (WCIP) ble stiftet i Port Alberni i Canada i oktober l975. Formålet var å organisere etniske minoriteter til en verdensomspennende mobilisering for å beskytte urbefolkningenes rettigheter. Allerede i november l973 ble det i København holdt en stor konferanse for de nordlige urbefolkninger (Arctic Peoples Conferance) der det deltok representanter for de nordlige indianerfolk, inuitter fra Canada, grønlendere og samer gjennom Nordisk Sameråd.
I en uttalelse anmodes statene om å "anerkjenne den opprinnelige befolkningens kollektive eiendomsrett til land og vatn som vi ifølge våre tradisjoner har brukt og bebodd" og at statene "anerkjenner våre rettigheter som folk til selv å bestemme over våre egne anliggender og selv å realisere våre egne muligheter."
Initiativtaker til opprettelse av WCIP var imidlertid National Indian Brotherhood of Canada (NIB) under ledelse av shuswaphøvdingen George Manuel fra British Columbia. På stiftelsesmøtet i oktober 1975 deltok flere andre store indianerorganisasjoner fra Amerika; National Congress of American Indians (USA), Centro Indigena (Guatemala), Minkà (Bolivia), Unidad Indigena (Colombia), Asociacion Indigena (Argentina), Ecuatorina de Indios (Ecuador) og Confederacion Nacional Agraria (Peru). Fra New Zealand kom representanter for Maori Council, fra Grønland Greenlanders Association og fra de fennoskandinaviske land Nordic Saami Council. Ellers møtte også representanter for urbefolkninger fra Australia, Hawaii, Paraguay, Venezuela, Mexico, Panama og Nicaragua. Det var utsendinger fra 19 land, men representanter fra Brasil og Chile var blitt nektet utreisetillatelse og var derfor ikke med på møtet i Port Alberni.

Organisasjonens oppgaver skulle bl a være å undersøke og publisere materiale om diskriminering og undertrykkelse av urbefolkninger. Organisasjonens idé og ideologiske grunnlag var å organisere urbefolkninger som er etniske minoriteter med liten eller ingen politisk makt og selvbestemmelsesrett i de land der de bor og som ser sitt livsgrunnlag og sin kultur truet av majoritetssamfunnets økonomiske og politiske ekspansjon. WCIP forsøker å skape en verdensomspennende mobilisering for å beskytte urbefolkningenes rettigheter mot inngrep fra storsamfunnets side. WCIP har særlig framhevet råderetten over egne bosettingsområder fordi urinnvånere mister sitt livsgrunnlag og sin etniske identitet når landområdene blir tatt i bruk til oljeboring, gruvedrift og kraftutbygging. Statsmyndighetene på sin side betrakter slike inngrep som et indre, nasjonalt anliggende.

Tilbake til toppen av siden..

Kampen om utbygging av Alta-Kautokeino vassdraget

Sametinget i Norge som ble opprettet i 1989 var et resultat av en stor konflikt om utbygging av et kraftverk i AltaKautokeino vassdraget. Konflikten startet i slutten av 1970-åra og kulminerte i begynnelsen av 1980-tallet. I Alta-aksjonen fløt to strømninger av internasjonal karakter sammen og ga aksjonen stor styrke: Natur- og miljøverninteressene med brodd mot det energislukende samfunn ble forent med den nye selvbevisstheten hos urbefolkninger og andre etniske minoriteter.

I et marginalt arktisk område kan dessuten selv mindre inngrep på store vassdrag føre til varige skader og endringer i klima og dyre- og planteliv. I neste omgang kan dette endre forholdene for næringslivet som jordbruk og reindrift, laksefiske og fjordfiske.
Fra samisk hold ble det protestert mot nye naturinngrep i samiske områder etter en bit-for-bit politikk og mot de praktiske konsekvenser for deler av reindriften. I 1980 bodde det 2800 mennesker i Kautokeino, hvorav ca 1/3 var knyttet til reindriften. 5 reinbeitedistrikter med 300 mennesker ble berørt og krevde erstatning. Myndighetene tok ikke tilstrekkelig hensyn til de kulturelle og botaniske verneverdier som ble avdekket i neddemningsområdet. I kampen om elva var det flere aksjoner, bl a to sulteaksjoner. I januar 1981 ble det satt inn store politistyrker for å rydde bort motstandere. Under politibevoktning kom arbeidene i gang, og kraftanlegget ble satt i drift i mai 1987. I kjølvannet av striden nedsatte den norske regjering flere utvalg som skulle vurdere samenes rettslige stilling og status. Utvalget skulle bl a vurdere spørsmål om grunnlovsfestet status for samene som urbefolkning i Norge, oppretting av et sameparlament og samenes rett til land og vann. Utvalgene har levert flere offentlige utredninger, men det vil komme flere utredninger. Konflikten om Alta-Kautokeinovassdraget har sterkt bidradd til at arbeidet med en revidering av ILO konvensjon om urbefolkninger kom i gang og ble vedtatt i Geneve i 1989.

Tilbake til toppen av siden...

ILO konvensjon om urbefolkninger

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILOs konvensjon nr 169, som ble vedtatt i Geneve i 1989 har denne definisjon på begrepet "urbefolkning":
" .. folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som - uansett deres rettslige stilling - har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner." Norge var det første land som har ratifisert denne konvensjonen. Det skjedde i juni 1990. Men allerede året før, i april 1988, hadde Stortinget gjort en tilføyelse i Norges grunnlov:
"Det paaligger Statens Myndigheder at Lægge forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv."

Tilbake til toppen av siden..

Sametinget

Sametinget ble etablert etter loven fra 1987 om Sametinget og andre samiske rettsforhold. Etter loven er formålet "..å legge forholdene til rette for at (de) kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv." Det skal være et representativt organ for samene. De "skal ha et eget landsomfattende sameting valgt av og blant samene." Sametingets ".. arbeidsområde er alle saker som etter tingets oppfatning særlig berører den samiske folkegruppe." Det holdes direkte valg på Sametinget samme dag som Stortingsvalget. Mandatperioden er på 4 år, regnet fra 1.oktober i valgåret. Det velges 39 representanter fra 13 valgkretser.
Finnmark fylke har 6 valgkretser med 18 representanter, mens Troms har 3 kretser med 9 representanter. Sørsameområdet og utflyttede samer i sør Norge velger resten.
Det ble opprettet et samemanntall som omfatter alle som "erklærer" at de oppfatter seg selv som same, som snakker samisk eller en av foreldrene, besteforeldrene eller olderforeldrene hadde samisk som hjemmespråk.

Tilbake til toppen av siden..